Tradwife-influenseren som havnet i 1800-tallets mareritt

En ny roman av den amerikanske forfatteren Caro Claire Burke har satt fart i debatten om tradwife-bevegelsen. Yesteryear, Burkes debutroman, følger Natalie – en influenser som poserer som tradisjonell husmor – og hennes brutale møte med virkeligheten da hun plutselig befinner seg i 1855.

Natalie, en tidligere Harvard-student som giftet seg inn i rikdom allerede som 20-åring, våkner opp i en tid uten moderne bekvemmeligheter. Hennes diskrete hvitevarer, luksusgensere og stab av barnepiker og hjelpere er borte. I stedet står hun overfor en utedo, flekkete hjemmesydde klær og timevis med hardt kroppsarbeid – som å vaske en eneste last med klær med hjemmelaget lutsepe.

Overgangen er brutal. Natalie gråter mye, og situasjonen blir ikke bedre da hun forsøker å flykte, faller i en bjørnefelle og skader benet alvorlig. Deretter må hun håndtere 1800-tallets medisin, der salven lukter «fleskefett» og stingene gjøres uten bedøvelse. «Det føles som om kroppen har brukt en måneds energi på å oversette alle nervesignalene som skriker FARE til hjernen,» skriver Burke.

Leseren sitter igjen med en følelse av tilfredsstillelse når Natalie sliter. Man får lyst til å si: «Hvordan liker du det nå, tradwife-liv?» og kanskje smil litt overbærende. Endelig har en av disse tilsynelatende perfekte tradisjonelle husmødrene blitt tvunget til å innfri sine egne påstander. Kanskje innser hun nå at det moderne samfunnet har noen fordeler likevel?

En bok drevet av sinne

Yesteryear er en bok som bærer preg av sinne – en tydelig frustrasjon over tradwife-archetypen. Det er nettopp dette som gjør premisset så fengslende at boken har fått stor oppmerksomhet i amerikanske medier. Til og med Anne Hathaway har kjøpt rettighetene til filmatisering etter en hard kamp mellom fire studioer.

Forfatteren selv leste boken i ett drag, forteller hun. Men der boken starter sterkt, mister den noe av sin troverdighet når den forsøker å fremstille tradwives som like sinte på seg selv som feminister er på dem. Natalie er fullt klar over at innholdet hennes er designet for å provosere. Hun omtaler tilhengerne sine som «De Sinne Kvinnene» og bemerker med selvtilfredshet at «selverklærte progressive kvinner» er «kjemisk avhengige av å hate kvinner som meg».

Da Natalie på et besøk i butikkkjeden Target møter en tidligere skolevenninne som har forlatt sin religiøse oppvekst, nyter hun nesten erotisk tilfredsstillelse av tanken på hvor mye kvinnen må misunne og forakte henne. «Gå videre,» tenker hun glad. «Gi deg selv en migrene av å tenke på meg.»

Kontroversen rundt tradwife-bevegelsen

Natalie har ikke helt feil når hun påpeker at tradwife-innhold ofte møter sterk kritikk. I 2023 spurte magasinet Cut i en viral artikkel: «Er tradwife-innhold farlig, eller bare dumt?» Et annet essay fra 2020 beskrev den underliggende sexismen som «porten til hvit makt».

I 2024 skrev The New York Times om Hannah Neeleman, kjent som «Ballerina Farm», den mest kjente tradwife-influenseren i dag. Artikkelen satte søkelyset på hvordan tradwife-bevegelsen ofte glorifiserer en idealisert, historisk kvinnerolle som mange mener er urealistisk og undertrykkende.

Burkes roman utfordrer dermed ikke bare tradwife-bevegelsen, men også leserens forståelse av moderne feminisme og kvinners rolle i samfunnet. Gjennom Natalies erfaringer stiller boken spørsmål ved hvorvidt tradisjonelle idealer virkelig er så idylliske som de fremstilles – eller om de i realiteten kan være en felle.