Anmeldelse: Kingdom’s Return – Et tidløst eventyr med lite sjel

En rutinepreget opplevelse uten sjel

Inti Creates har tidligere vært kjent for spill som har minst én sterk egenskap som gjør selv middelmådige opplevelser interessante. Dragon Marked for Death faller ikke i kjedeligheten når man spiller med venner, og Umbraclaw imponerer med sine unike karakterdesign. Men Kingdom’s Return: Time-Eating Fruit og den gamle monsteret klarer ikke å levere noe som helst som gjør spillet verdt tiden.

Visuelt sett er spillet greit, og det er mulig å bygge opp kongedømmet for å øke statsene og heltenes evner. Kampene kan også være underholdende når man har investert nok tid i en karakter. Likevel mangler det noe som skiller seg ut eller føles spesielt. Det er rett og slett ingenting her som gjør at man ønsker å spille dette fremfor andre titler fra Inti Creates – som er bedre på nesten alle områder.

En historie som aldri tar av

Spillets historie er så tynn at den knapt eksisterer. Etter å ha valgt mellom fire karakterer – Alchemist, Imperial, Wizard eller Zipangu – og reddet tidens fe Kairos fra noen monstre, havner man i kongedømmet Almacia. Minister Navi og kongen forklarer at de tidligere var allierte med feene, men at katastrofen rammet og alle feene forsvant. Den store tidens fe Chronos forklarer at kongedømmet og omgivelsene ble sendt inn i fremtiden, og at hun vil hjelpe fordi dette reflekterer dårlig på hennes art og krefter.

Det er det. Ingen navn på kongen, ingen dybde i historien, og ingen følelse av mening. Selv når man kommer til slutten og forstår hva som har skjedd med tidsreisen, føles det flatt og uinteressant. Det er spesielt merkelig siden Inti Creates vanligvis har spill med personlighet og karakter. Selv designet på karakterer, fiender og baner virker generiske sammenlignet med utviklerens andre verk.

Det nesten føles som om mangelen på historie og karakterindividualitet er bevisst for å gjøre kjøp av Azure Striker Gunvolt og Gal Gun-karakterhudene mer attraktive. Men hvorfor skulle man ønske å kjøpe hudene til spill man ikke engang liker?

En spillopplevelse som følger den samme rutinen

I landsbyen kan man sjekke inn, bruke innsamlet penger, bygge opp basen ved å oppgradere bygninger som påvirker statsene, bytte karakterer og forbedre dem gjennom et lite ferdighetstre. Oppdragene sender spilleren ut i tidsforskyvede områder som kongedømmet. Mindre oppdrag består av korte 2D-baner der man må bekjempe alle fiender for å få erfaring, penger og materialer. Større oppdrag foregår i fler-etasjes grotter der man må slå ut et bestemt antall motstandere på hver etasje, og kanskje til og med slåss mot en stor sjef.

Når man er ferdig med et oppdrag, drar man tilbake til landsbyen for å bygge videre. Men det er akkurat her problemet ligger: spillet føles som en evig sirkel av rutine uten noe som skiller seg ut. Det er ingen overraskelser, ingen ekte utfordring, og ingen følelse av progresjon som gjør at man ønsker å fortsette.

Konklusjon: Et spill man raskt glemmer

Kingdom’s Return: Time-Eating Fruit og den gamle monsteret er et spill som mangler det aller viktigste: sjel og personlighet. Med en tynn historie, generiske design og en rutinepreget spillopplevelse, blir dette et spill man ikke kommer til å huske – og definitivt ikke et man kommer til å spille igjen.