Domstol stanser gjentakelse av falske anklager mot musiker i New York

En domstol i New York har avgjort at tidligere ektefelle Nicole Austin og Mark Burstiner ikke kan gjenta påståtte falske anklager mot musiker Erik Garlington. Avgjørelsen kom i saken Garlington v. Austin, der Garlington anklager de to for ærekrenkelse.

Garlington hevder at Austin og Burstiner har spredt alvorlige og falske påstander om ham, blant annet om voldtekt, seksuelle overgrep, grooming av mindreårige, trafficking, drap og andre straffbare handlinger. Disse anklagene ble blant annet publisert på en nettside med tittelen "Known Rapist Erik Garlington" og i en seks timer lang video på YouTube. Anklagene ble også spredt via sosiale medier og direkte til kolleger, arbeidsgivere og presse.

Garlington hevder at anklagene har skadet både hans omdømme og hans karriere som musiker. Han påstår videre at de to respondentene har publisert hans hjemmeadresse og trusler, noe som har fått ham og partneren til å frykte for sin sikkerhet.

Dommer Gerald Lebovits i Manhattan-domstolen fastslo at anklagene om voldtekt, drap og trafficking ikke har noen tilknytning til Garlingtons offentlige virke som musiker. Dommeren begrunnet avgjørelsen med at slike alvorlige anklager ikke kan knyttes til hans kunstneriske arbeid.

Dommerens begrunnelse:

• Anklagene omfatter påstander som ikke har noen forbindelse til Garlingtons musikkarriere.
• Garlington har ikke søkt offentlighet utover sitt arbeid som musiker og sanger.
• Anklagene om alvorlig kriminalitet og voldelige handlinger faller utenfor det området han har offentlig tilstedeværelse.

Dommeren avgjorde imidlertid at en mindre del av anklagene, som omhandler påstander om at Garlington har stjålet sanger eller at kolleger ikke har godkjent tekster, kan knyttes til hans musikkarriere. Disse anklagene vil derfor ikke omfattes av forbudet.

Avgjørelsen innebærer at Austin og Burstiner ikke lenger kan gjenta de alvorlige anklagene om voldtekt, drap og trafficking mot Garlington. Dommeren fastslo at Garlington ikke trenger å bevise at respondentene handlet med ondsinnet hensikt for å få gjennomslag for forbudet.