Er 'The Devil Wears Prada 2' den store millennial-journalistfilmen?

En film med advarselsmerke for journalister

Vanligvis er jeg skeptisk til innholdsetiketter på medier, men for The Devil Wears Prada 2 må det gjøres et unntak. Filmen bør i det minste ha en triggeradvarsel for millennials som har jobbet innen journalistikk. Den lettbeinte komedien er samtidig en presis avspeiling av en hel generasjons knuste drømmer, fortalt gjennom nedgangen til magasinjournalistikken.

En bransje i fritt fall

Filmen åpner med en prisutdeling for journalister – en av de typiske middagene der kolleger hyller hverandre med plaststatuetter for arbeid som sjelden leses. Akkurat da hovedpersonen Andy Sachs (Anne Hathaway) mottar den fremste prisen, kommer nyheten: Alle på bordet hennes har blitt sagt opp som del av en kostnadskutt-prosess. Andy holder en tårevåt tale og forlater lokalet for å sørge over jobben og en hel bransje i oppløsning.

Samtidig står Andys gamle motstander, den fryktinngytende redaktøren Miranda Priestly (Meryl Streep), overfor en skandale etter å ha publisert en overdrevent positiv artikkel om en tvilsom hurtigfashion-bedrift. Eieren av magasinet, som har sett Andys virale tale, tilbyr henne stillingen som features-redaktør for å gjenopprette magasinets journalistiske troverdighet.

En ny dynamikk mellom Andy og Miranda

Oppsettet er noe påtvunget, men det viktigste er at handlingen raskt fører Andy tilbake inn i Mirandas krets, og gjenoppliver den katte-og-mus-dynamikken som gjorde den første filmen til et gjennombrudd. The Devil Wears Prada fra 2006 ble lansert før smarttelefoner, før medieindustrien kollapset og før alt gikk digitalt. Å se den nå er som å åpne en tids kapsel: hver detalj er et nøyaktig tegn på sin tid. Andys kjæreste er ikke bare en vellykket magasinjournalist, men en frilanser. Vennene hennes drikker vin og Cosmopolitans. Andy har til og med en tåring.

Spenningsmomentet i den første filmen handlet om journalistiske verdier: Hun ønsket å bli en seriøs reporter, men lærte at mote også har verdi. Oppfølgeren snur dette på hodet. Spørsmålet den stiller er om verken journalistikk eller mote betyr noe lenger. Filmens svar er et rungende «ja». Men den er også ærlig nok til å innrømme at ingen av delene har den kulturelle tyngden de en gang hadde.

En generasjons knuste håp

Den første filmen var en lettbeint coming-of-age-fantasi om en ung kvinne som navigerer i storbyens travelhet. Oppfølgeren handler om hva som skjer når verden har forandret seg, og drømmene synes knust. Det er ikke bare Andy som har mistet noe. Miranda, igjen spilt av Meryl Streep, var en gang dronningen av sin bransje – alt som ble båret av folk i den vestlige verden. Nå er hun redusert til noe mindre: hun henger opp sin egen frakk, prøver å unngå HR-klager om politisk korrekthet og ber om unnskyldning overfor annonsører mens hun nekter å kjempe imot de smakløse tech- og pengemennene som kontrollerer hennes skjebne.

Streep gjorde Miranda til en fullkommen skrekk i den første filmen, men nå er det en slags maktesløshet over henne – en følelse av at hennes storhetstid er forbi i en verden som har gått videre.

En film som speiler vår tid

The Devil Wears Prada 2 er mer enn en lett underholdning. Den er en refleksjon over hvordan tradisjonelle yrker og industrier har mistet sin tidligere makt i takt med digitaliseringens inntog. For millennials som har vokst opp med drømmer om å bli journalister eller jobbe i moteindustrien, er dette en film som stiller vanskelige spørsmål – og gir ingen enkle svar.