Ny norsk skrekkfilm skaper sansenes kaos: «Teenage Sex and Death at Camp Miasma»

Jane Schoenbruns nye film «Teenage Sex and Death at Camp Miasma» er ikke bare en film man ser – den er en opplevelse som tar tak i deg. Bilder og scener som ikke lar seg beskrive med ord, men som likevel sitter igjen i hukommelsen. Schoenbrun og laget deres har skapt en verden der grensen mellom skrekk og skjønnhet, mellom undertrykkelse og frigjøring, blir visket ut.

Her finnes det ingen klare skiller. Slasherfilmenes morder slenger døde leirdeltakere mot tetherballstolper til de eksploderer. Likene henger langs veggene i en videobutikk som glassfiberisolasjon. Gillian Anderson dukker opp i en scene der hun sensuelt holder en overflod av KFC foran en brennende peis. Alt dette er en del av en skarp satire som rammer både transfiendtlighet i skrekkfilmer og Hollywoods hykleri når det kommer til «woke»-historier – bare når det passer inn i regnskapet.

Schoenbrun har etablert seg som en mester i å skape digitale universer som fungerer som private, alternative virkeligheter. Enten det er gjennom TV-serier som «I Saw the TV Glow» eller internettets mørke kroker i «We’re All Going to the World’s Fair», har de alltid klart å gjøre disse rommene til steder der man kan føle seg sett – noe den ytre verden ofte svikter med. Med «Teenage Sex and Death at Camp Miasma» tar Schoenbrun et skritt videre og undersøker spenningen mellom nødvendigheten av disse rommene og skjønnheten i deres eksistens.

Hva skjer når vi igjen føler oss komfortable i våre kropper? Må oppstandelse alltid kreve en form for død først? Finnes det et tidspunkt i livet der det er for sent å forandre seg? At filmen klarer å veve inn disse tankene, samtidig som den fylles med nok genrethrills til å gjøre den underholdende og tankevekkende, er en prestasjon i seg selv.

En verden som lever og puster

Filmen åpner med en sekvens som umiddelbart gjør dette universet levende. En lovende filmskaper, Kris (spilt av Hannah Einbinder), blir ansatt for å regissere en nyinnspilling av den legendariske slasherfilmserien «Camp Miasma». Som Kris selv påpeker, dreper Hollywood to fluer i én smekk: De er alltid på jakt etter gammel IP å utnytte, og ved å ansette en LHBTQ+-filmskaper kan studioet avfeie kritikk om å gjenopplive en notorisk transfiendtlig franchise.

Med Okay Kayas «Nightswimming» som bakgrunnsmusikk under åpningsrullene, får vi innblikk i «Camp Miasma»-historien gjennom merchandise og avisutklipp. Vi følger hvordan filmen gikk fra å være en overraskende kultfavoritt til en overmettet franchise på få år. Brettspill og en tegneserie som latterliggjør serien viser hvor raskt historier kan bli malt opp i Hollywood-maskineriet.

Kris ønsker å gi en rolle i nyinnspillingen til Billy Presley (spilt av Gillian Anderson), som som tenåring spilte den siste overlevende i den første «Camp Miasma»-filmen. Hun tar et møte med den pensjonerte skuespilleren, som har bosatt seg i det forlatte leiren der de originale filmene ble spilt inn. Samtalene starter klosset, men det er tydelig at det er en forbindelse mellom dem som går dypere enn overflaten.