Når lidelsen er poenget: En 1976 Scout på prøvestand

Buddhister tror at livet er lidelse. De fleste ville nok være enige. For meg er imidlertid eierskap av veteranbiler lidelse. Og det er nettopp derfor jeg elsker det.

Nylig brukte jeg 13 måneder og 300 000 kroner på å restaurere en 1976 International Scout Traveler. I den perioden opplevde jeg eksistensiell krise, tømte bankkontoen og pådro meg dusinvis av kutt og brannsår fra sveiseslagg. Da restaureringen var ferdig i juni, gjennomførte jeg en 925 kilometer lang offroad-tur langs McGrew Trail i Oregon – en av USAs mest krevende stier. Turen var alt annet enn problemfri, men for meg var det den mest givende opplevelsen i livet.

For å forklare hvorfor, må vi tilbake til mai 2024 og byen Bend i Oregon, der det hele begynte.

Kjøpet av en ukjent veteranbil

Jeg kjøpte Scouten uten å ha sett den på nært hold – noe enhver erfaren bilkjøper ville unngått. Det burde sagt meg nok om min dømmekraft.

Annonsen stod på både Craigslist og eBay med noen få, dårlige bilder. Den beskrev en Scout med ny radiator, ny forgasser og nytt dobbelt eksosanlegg. Selgeren ville ikke gi seg på prisen over telefon, men vi ble enige om et beløp. Jeg kjørte tre timer sørover til Bend for å hente en bil jeg aldri hadde rørt ved og visste lite om.

Bilen ble levert på en tohjuls dolly – et varselstegn jeg burde ha tatt på alvor. Elektronikken fungerte ikke, men det hadde jeg forventet. Jeg kunne håndtere det og resten av utfordringene, trodde jeg.

Etter å ha lastet opp bilen, kjørte jeg noen kvartaler gjennom Bend på vei til en matvognpark. Noe føltes galt med vekten, så jeg stoppet for å justere lasten. Da jeg skulle skifte overføringssaksen fra nøytral til tohjulsdrift, skjedde det.

Jeg dro i spaken. Den føltes merkelig gummiaktig, så jeg trakk den hardt tilbake for å finne ut hvor den var. Spaken løsnet i hånden, og en metallisk klirrende lyd kom fra under bilen. Overføringens forbindelse hadde gått i stykker, og Scouten var nå låst i firehjulsdrift lav. Det gjorde det umulig å slepe den.

Jeg stod midt i en parkeringsplass i Bend med en bil jeg ikke kunne transportere. Jeg ringte selgeren, som med et typisk «Å, det var leit. Lykke til med det!»

Med verktøykassen min klarte jeg i det minste å fjerne bakakselens drivaksling. Etter å ha kastet den bak setet, slepte jeg den stadig mer problematiske bilen hjem på forhjulene alene, med bakakselen slepende etter.