Rose Byrne og Kelli O’Hara løfter Cowards sjeldne komedie til nye høyder på Broadway

En lettvint komedie med tunge temaer

Noel Cowards *Fallen Angels* er ingen *The Vortex* – hans første store scenesuksess fra 1924, som skapte oppstyr med temaer som narkotikamisbruk, kvinnelig promiskuitet og incest. *Fallen Angels*, som hadde premiere året etter, tok også opp seksuelle temaer, men med en langt lettere penn og mindre suksess.

I *Fallen Angels* møter vi Julia og Jane, to kvinner som tidligere har hatt et forhold til samme franske elsker i Italia. Nå, mange år senere, diskuterer de å gjenoppta affærene – til tross for at de er gift med kjedelige engelske menn de egentlig ikke elsker. Det som sjokkerte britiske sensurer i 1925, var ikke handlingen i seg selv, men kvinnenes åpenhet om sine tidligere seksuelle erfaringer.

En forkortet, men underholdende oppsetning

Den nye oppsetningen på Roundabout Theatre Companys Todd Haimes Theatre er regissert av Scott Ellis og har fått tilleggsmateriale av Claudia Shear. Originalen var en treakters komedie, men er nå redusert til 90 minutter uten pause. Spørsmålet er om Cowards mest kjente verk, som *Private Lives* og *Present Laughter*, noensinne trenger lignende bearbeiding.

Forestillingen tar imidlertid tid før den kommer ordentlig i gang. Første akt, som varer omtrent en halvtime, byr på lite komisk gnist. Når den først kommer, er det imidlertid Rose Byrne som Jane og Kelli O’Hara som Julia som redder forestillingen – ikke gjennom replikkene, men gjennom fysisk komikk.

Fysisk komikk som redder forestillingen

Byrne og O’Hara viser seg å være mesterlige fysiske komikere. De utfører spektakulære fall, glir ned stoler, snubler over bordben og latterkramper seg over hverandres stunt på scenen. Publikum ler med, og duoen fungerer godt sammen – men ikke perfekt. I motsetning til Lucille Ball og Vivian Vance i *I Love Lucy*, har de ikke avklart hvem som er den dominerende komikeren. Deres like høye stemmer og like sterke roller gjør at første halvdel av forestillingen kan oppleves som en skrikende konkurranse.

Den utvidede russekvensen, som utgjør det meste av den opprinnelige andre akt, er det som gjenstår av den opprinnelige handlingen. Når rusen er over, blir O’Hara og Byrne langt mindre morsomme i det som er igjen av tredje akt – til tross for at Byrnes oppsiktsvekkende parykk plutselig dukker opp igjen.

En underholdende, men ikke perfekt opplevelse

Forestillingen er underholdende, spesielt takket være Byrnes og O’Haras fysiske komikk, men den mangler den dype karakterutviklingen og den skarpe dialogen som kjennetegner Cowards beste verk. Likevel er det vanskelig å ikke la seg rive med av duoens energi og timing.

For de som setter pris på fysisk komedie og en lettvint underholdning, er *Fallen Angels* absolutt verdt et besøk. Men for de som forventer den samme dybden og sofistikeringen som i Cowards mer kjente stykker, kan forestillingen oppleves som noe mangelfull.