Da Speed Racer rullet over kinolerretene i 2008, ble den avvist av både kritikere og publikum. «Speed Racer kommer ingen vei, og du blir overrasket over hvor lang turen er,» skrev The New York Times. «Det er fremtidsrettet, visjonært og til tider ulevelig,» mente A.V. Club. Filmen ble en kommersiell fiasko og tjente bare 93,9 millioner dollar på et budsjett på 120 millioner.

Nesten 20 år senere er det imidlertid klart at Speed Racer ikke var bakpå – den hadde allerede passert oss. De siste årene har fans og kritikere fått øynene opp for Wachowskis’ uforbeholdne hyllest til lidenskap over profitt. Selv A.V. Club-kritiker Scott Tobias har kalt den «banebrytende» og innrømmet at «ikke alle er klare for fremtiden, selv om de aner at de ser den».

Emile Hirsch så potensialet fra starten

En av dem som alltid har trodd på filmens visjon, er skuespilleren bak rattet: Emile Hirsch. «Da vi så det ferdige produktet, var det utrolig,» forteller han til Den of Geek. «Men da verden avviste den slik de gjorde, ble det både overraskende og skuffende. Det rystet ikke tilliten vår til filmen, men det var vanskelig å forstå.»

Hirsch og teamet bak filmen visste at de hadde laget noe spesielt. «Vi elsket det vi hadde skapt. Vi hadde lagt hjertet vårt i det, og filmen var så vakker,» sier han. «Så kom den ut, ble avvist på kino og kritikerne gikk hardt ut mot den. Det føltes som om vi ble stående utenfor.»

Reaksjonen på Speed Racer i 2008 var hard. Filmen kom etter The Matrix Reloaded og The Matrix Revolutions, som hadde skapt tvil om Wachowskis’ evner som regissører. I tillegg konkurrerte den med Iron Man, som lanserte Marvels filmunivers, og The Dark Knight, som kom seks uker senere. Med sin blanding av oppriktighet og overveldende visuelle effekter var det ikke rart at Speed Racer tapte i billettsalgskrigen.

Tillit til Wachowskis’ visjon

Hirsch hadde imidlertid full tillit til Wachowskis og deres evne til å formidle en tydelig visjon. «Jeg forstod det allerede da jeg leste manuset,» forteller han. «Wachowskis skriver på en måte som gjør det klart hva de mener, uten ironi. Se for eksempel The Matrix-trilogien, der Keanu Reeves gir en svært oppriktig forestilling. Det er noen komedieelementer, men overordnet sett er det en genuin følelse i rollen.»

Han fortsetter: «Speed Racer er en ren, godhjertet person. Det finnes ingen halvveis ironisk måte å spille ham på. Prøver du å være sarkastisk eller blunke til publikum, ville scenen føles feil. Jeg måtte gå fullt inn for rollen.»

Hirschs tro på filmens kvalitet har vist seg å være berettiget. I dag er Speed Racer anerkjent som et visjonært verk som våget å bryte med konvensjonene. Det som en gang ble sett på som uforståelig, er nå blitt en kultfavoritt og et eksempel på hvordan film kan være både underholdende og kunstnerisk ambisiøs.