Stanley Tuccis mesterlige rolle i *The Devil Wears Prada*

Da de fleste tenker på den mest minneverdige monologen i *The Devil Wears Prada*, dukker ett ord opp: «Cerulean». Miranda Priests (Meryl Streep) berømte tale til den uerfarne assistenten Andy (Anne Hathaway) oppsummerer filmens kritiske syn på moteindustrien – en verden der vanlige mennesker styres av avgjørelser tatt av dem på toppen. Det er en hard, sarkastisk scene som understreker filmens tone.

Men den virkelig betydningsfulle talen kommer kort tid etter, da Andy frustrert klager til motedirektør Nigel (Stanley Tucci) over at Miranda ikke anerkjenner hennes innsats. Niguels tale bekrefter de samme hierarkiene som Miranda fremhever, men gjør det på en mer menneskelig og empatisk måte. Dessuten blir Tuccis tolkning av Nigel den perfekte motvekten til Streeps portrett av den mektige redaktøren – og viser at mennesker betyr mer enn produktene de skaper.

En scene som definerer filmens kjerne

Scenen inntreffer mot slutten av første akt, etter at Andy er blitt etablert både som filmens protagonist og som publikums identifikasjonsfigur. Hathaway spiller Andy med en perfekt balanse mellom desperasjon og ydmykhet – en nybegynner som prøver å skjule sin uvitenhet om mote som en slags «kul» reservasjon, men som ingen lar seg lure av. Første akt har også etablert Nigel som en slags majordomo for Miranda: en som håndhever hennes ordre og deler mange av hennes holdninger. Han latterliggjør for eksempel Andys vekt og påpeker at størrelse seks er «overvektig», samtidig som han avviser hennes klesvalg.

Likevel er Nigel Andys viktigste kontaktperson – langt mer enn Emilys (Emily Blunt), Mirandas snerrende førsteassistent. Derfor vender Andy seg til ham med sin frustrasjon. Ikke overraskende viser Nigel lite sympati for Andys ønske om anerkjennelse for hardt arbeid. Men talen hans omformer til og med Mirandas oppførsel til noe mindre personlig og mer institusjonelt.

«Hun gjør bare jobben sin,» forklarer Nigel og fjerner dermed fokuset fra den personlige makten til å rette det mot selve magasinet Runway. «Vet du ikke at du jobber på et sted som har gitt verden noen av århundrets største kunstnere? Halston, Lagerfeld, de la Renta. Det de skapte var større enn kunst, for du lever livet ditt i det.»

Men så skifter Nigel fokus fra å hylde geniale individer til å snakke til gjennomsnittsmennesket. Der Mirandas tale framstilte de «små folkene» som uvillige og utakknemlige brikker i et spill styrt av overklassen, gir Nigels tale håp til og med til dem som ikke er ikoner.

«Du tror dette bare er et magasin, hmm? Dette er ikke bare et magasin,» sier han. «Dette er et fyrtårn av håp for – la oss si en ung gutt i Rhode Island med seks brødre, som later som han drar på fotballtrening når han egentlig går på sykurs og leser Runway under teppet med en lommelykt.»

Når det settes i en slik kontekst, blir arbeidet til Nigel, Miranda og resten av teamet ved Runway ikke bare en kommersiell bedrift, men en kilde til inspirasjon og muligheter for mennesker over hele verden.