Filmskolen: En fysisk prøvelse med tunge lys og usikker ledning
Da jeg gikk på filmskole, var en av de siste oppgavene å redigere en freshmanfilm ved hjelp av en Steenbeck. Men det var ikke det verste. Det verste var å bære tunge lyskilder i Pelican-kofferter til venners dårlig planlagte kjøkkenvaskdramaer – eller, om man var heldig, til fjerdeklassers Troma-inspirerte lavbudsjettsfilmer.
Lyskildene var tunge og forvandlet hvilket som helst miljø til en ovn. Ledningsføringen var enten på grensen til det ulovlige eller direkte ulovlig. Man måtte bruke grove arbeidshansker, og ofte ble man brent. Berørte man lyspærene med fingrene, kunne oljen fra huden føre til at de eksploderte.
Arri mot Lowell: Lyskilder for fattige og rike
Hadde man penger, skaffet man seg en (veldig god) Arri-lyskilde. Var man fattig, måtte man nøye seg med en Lowell-lyskilde som så ut som om den var laget av hønsenetting. En betydelig del av kinematografikurset gikk ut på å lære en gjeng innendørsbarn – som aldri hadde drevet med idrett eller håndverk – hvor mange lys en 15-ampere-krets tålte før sikringen gikk.
Denne erfaringen har vist seg nyttig i min nåværende karriere, der jeg blant annet ombygger elektriske apparater. Det var trolig det mest nyttige faget jeg tok på School of Visual Arts.
Fra Kino Flo til LED: Revolusjonen i filmbelysning
Etter hvert ble Kino Flo-lyskilder – store lysrør som opprinnelig ble utviklet for Mickey Rourke-filmen Barfly – vanlige på små indie-sett. Studentene elsket dem fordi de ikke førte til kroniske ryggplager i 20-årene. Disse ble delvis erstattet av Litepanels, og LED-teknologien kom for fullt. Likevel døde tradisjonelle lyskilder ikke ut. Store 12K- og 18K-lamper lever fortsatt fordi det er vanskelig å kopiere kvaliteten på lyset fra en glødetråd som blir altfor varm.
Diva Kit kunne ikke måle seg med effekten til en varm lyskilde, men den var i hvert fall lettere. Kino Flo selger nå hovedsakelig LED-lyskilder. Jeg eide en tidlig versjon av en slik lyskilde, og den kostet meg en formue.
Permajobb og videokameraer: Fra lavbudsjett til revolusjon
I begynnelsen av 20-årene var jeg en slags permalanser – funksjonelt arbeidsledig. Begrepet «predator» (en sammentrekning av «produsent» og «redigerer») ble brukt om en underlig allround-videoarbeider. Jeg håper ikke dette begrepet fortsatt brukes.
Før DSLR-kameraer og smarttelefoner ødela markedet, kunne man tjene leie- og ølpenger med noen få jobber i måneden hvis man eide et halvveis brukbart videokamera og en integrert lyskilde. Jeg hadde en Panasonic AG-HVX200, kjøpt for sparepenger, og en stor, tung lyskilde montert på kameraet. Den ga fra seg et blendende, uflatterende lys som fikk alt til å se ut som en episode av Politiet i aksjon. Den kostet mellom 8 000 og 10 000 kroner. Det finnes fortsatt lignende modeller på markedet, men det er ingen grunn til å kjøpe dem lenger.