Hva skjedde med Katie? Kritikken av Lee Cronins nye mumie-film

«The Mummy», regissert av Lee Cronin, er den siste versjonen av den klassiske skrekkfilmen om den udøde mumien. Men i motsetning til tidligere utgaver, er det ikke bare skrekk og spenning som driver historien fremover – det er spørsmålet om hva som skjedde med Katie.

Markedsføringen av filmen har i stor grad fokusert på dette mysteriet, og mange kinogjengere forlot kinoen med en følelse av at de endelig fikk svaret. Problemet? Svaret kommer først etter to timer av en 133 minutter lang film, og det meste av tiden før det er fylt med brutale scener og ubehagelig visuell effektarbeid.

Selv om Cronin tidligere har imponert med «Evil Dead Rise» (2023), føles mye av innholdet i «The Mummy» overflødig. Spesielt Egypt-plottene, Katias forsvinning og mumien selv føles som unødvendige tillegg som trekker oppmerksomheten bort fra det som egentlig burde vært sentralt.

Familiedramaet som ender i skrekk

Størstedelen av «The Mummy» følger Cannon-familien: far Charlie (Jack Reynor), mor Larissa (Laia Costa) og deres tre barn. Åtte år etter at deres eldste datter Katie (spilt av Emily Mitchell som barn og Natalie Grace som tenåring) forsvant i Egypt, får de vite at hun er funnet – levende, men fanget i en sarkofag.

Familien tar Katie med hjem til New Mexico for å gjenforene henne med de andre barna, Sebastián (Shylo Molina) og Maud (Billie Roy), samt Larissas mor Carmen (Verónica Falcón). Men i stedet for å bli bedre, forverrer Katias tilstand seg. Råte sprer seg gjennom huset og smitter de andre barna, noe som fører til groteske og sjokkerende hendelser.

Charlie, som sliter med sorg, begynner å undersøke sarkofagen som holdt datteren og de merkelige symbolene på bandasjene som omga kroppen hennes. Undersøkelsene fører ham til Professor Bixler (Mark Mitchinson), som forklarer at symbolene refererer til Nasmaranian – en gammel egyptisk demon kjent som «familieødeleggeren».

Samtidig vender Charlie tilbake til etterforsker Dalia Zaki (May Calamawy fra «Moon Knight»), som for åtte år siden etterforsket Katias forsvinning i Kairo. Takket være en ledetråd fra Katie, som kort bryter seg fri fra Nasmaranians kontroll, klarer Zaki å oppspore Layla Khalil (May Elghety), som har forbindelser til en kult ledet av en kvinne kjent som Magikeren (Hayat Kamille).

Layla gir Zaki et VHS-bånd som dokumenterer en grusom seremoni, der Magikeren instruerer en gruppe maskerte personer til å plassere en skrikende Katie på en bandasjert skikkelse, som spytter en mystisk blanding inn i munnen hennes. Ifølge Magikeren er dette nødvendig for å binde Nasmaranian, og en ung, uskyldig kropp fungerer bedre som fengsel enn en eldre verts kropp.

En skrekkfilm med for mye lore

Som beskrivelsen ovenfor viser, er det mye lore og bakgrunnshistorie i «The Mummy». Likevel får man inntrykk av at regissør Lee Cronin ikke er spesielt interessert i det meste av dette. Til tross for en sterk prestasjon av Calamawy og noen visuelle høydepunkter, føles store deler av Egypt-plottene som en byrde.

Det nesten som om Cronin egentlig ønsket å lage en ny «Evil Dead»-film, men ble tvunget til å inkludere mumie-elementer for å tilfredsstille forventningene til en klassisk skrekkfilm. Resultatet blir en film som føles fragmentert og til tider uforståelig, der viktige elementer kommer for sent og mister sin effekt.

«The Mummy» lover mye, men leverer lite. Spørsmålet om Katias skjebne er det eneste som holder interessen oppe, men når svaret endelig kommer, føles det som en skuffelse.

Konklusjon: En film med potensial som aldri blir fullt utnyttet

«The Mummy» har alle ingrediensene til å bli en minneverdig skrekkfilm: sterke skuespillere, intense scener og en mystisk handling. Dessverre blir potensialet svekket av en overflødig handling, dårlig timing og en følelse av at regissøren ikke har vært fullt ut engasjert i prosjektet.

For fans av Cronins tidligere arbeid, spesielt «Evil Dead Rise», vil «The Mummy» føles som en skuffelse. For andre kan det være verdt å se, men forvent ikke en dyp eller gjennomtenkt skrekkopplevelse – dette er en film som først og fremst leverer på overfladisk skrekk og brutale effekter.