Kritiske mineraler: Den skjulte prisen bak grønn teknologi

Mineraler som driver den grønne revolusjonen – og ødelegger lokalsamfunn

Det er en skjult motsigelse i overgangen til en grønnere, teknologidrevet framtid: Moderne teknologi – fra AI og vindmøller til elbiler og forsvarsystemer – er avhengig av kritiske mineraler. Men mange av samfunnene der disse mineralene utvinnes, betaler en høy pris: forurenset vann, helseskader og ødelagte leveområder.

Litium driver batterier. Kobolt stabiliserer dem. Kobber leder strøm. Sjeldne jordmetaller gjør vindmøller og digitale enheter effektive og holdbare. Disse mineralene er avgjørende for den fjerde industrielle revolusjonen, men de er også giftige og krever enorme mengder vann for utvinning.

Fattige samfunn rammes hardest

Forskere ved FNs universitetsinstitutt for vann, miljø og helse har undersøkt hvordan utvinning av kritiske mineraler påvirker lokalsamfunn over hele verden. Deres nye rapport viser at hvis ikke tilførselen av kritiske mineraler overvåkes og reguleres bedre, vil utvinningen forverre livene til noen av verdens fattigste mennesker.

En av forskerne kommer fra Midtøsten, en region som fortsatt lider under langvarige konsekvenser av å ha forsynt verden med olje gjennom det 20. århundre. Den andre kommer fra Afrika, kontinentet som nå leverer store mengder kritiske mineraler for å drive teknologiske fremskritt i det 21. århundre.

«Hvis ikke land, selskaper og lokalsamfunn endrer måten kritiske mineraler forvaltes på, risikerer vi å gjenta urettferdighetene fra oljeutvinningens tid – denne gangen med teknologier som skulle løse problemene fossile brensler skapte.»

Vannmangel og forurensning truer lokalsamfunn

En av de største konsekvensene av mineralutvinning er dens effekt på vannressurser. I 2024 alene krevde global litiumproduksjon anslagsvis 456 milliarder liter vann – nok til å dekke det årlige vannbehovet til rundt 62 millioner mennesker i Afrika sør for Sahara.

Samtidig opplever store deler av verden vannmangel, der mennesker og industri bruker mer ferskvann enn naturen klarer å fornye. Dette fører til irreversible skader på økosystemer. I tørre områder som Chiles Salar de Atacama står gruvedriften for opptil 65 % av det regionale vannforbruket, noe som konkurrerer med landbruk og naturlige økosystemer. Grunnvannsnivåene synker, saltsjøer krymper, og ferskvannsreservoarer står i fare for å tømmes og forurenses.

Giftig avfall truer vannkilder

Gruvedrift genererer store mengder giftig avfall og avløpsvann som inneholder tungmetaller, syrer og radioaktive rester. For eksempel produserer utvinning av sjeldne jordmetaller opptil 2 000 tonn avfall for hvert tonn brukbart materiale. Disse mineralene utvinnes ofte ved hjelp av kjemiske prosesser som skaper store dammer med giftig vann. Hvis dette vannet ikke behandles eller lagres på riktig måte, kan kjemikaliene sive ned i grunnvannet og forurense elver.

I noen deler av verden har elver nær kobolt- og kobbergruver blitt så forurenset at de ikke lenger er trygge for mennesker eller dyr. Lokalsamfunn som er avhengige av disse vannkildene, står overfor alvorlige helseproblemer, inkludert forgiftninger og kroniske sykdommer.

Kan vi unngå å gjenta oljealderens feil?

Forskerne bak rapporten understreker at det haster med å innføre strengere reguleringer og bærekraftige praksiser innen mineralutvinning. Uten dette vil de fattigste samfunnene fortsette å bære byrden av teknologisk fremgang, mens de får lite igjen for ressursene som utvinnes fra deres land.

De oppfordrer til internasjonal samarbeid for å sikre at utvinning av kritiske mineraler skjer på en måte som beskytter både miljøet og menneskerettighetene. Bare slik kan vi unngå å skape nye «offerområder» i jakten på en grønnere framtid.