Menneskehat og miljøkrise: Hva gjør du når du avskyr menneskeheten?

En leser skriver om en dyp følelse av avsky over menneskets rolle i ødeleggelsen av naturen. Hver stor prestasjon, hver historie og hver kopp kaffe har ifølge leseren bare tjent oss selv – på bekostning av alt annet liv. Når eksistensen av menneskeheten kommer på bekostning av det naturlige livet som har fostret oss, hvordan kan vi da se noen i øynene eller føle oss bra med å delta i en verden der hver handling er skadelig for planeten?

Leseren uttrykker at dette kan høres barnslig ut, men at tallene taler sitt tydelige språk. Menneskets jakt på perfeksjon og forbruk har ført oss dit vi er i dag: en art som er avhengig av seg selv, og som ikke lenger har tro på fremtiden. «Jeg er rett og slett avskyelig over å være menneske,» skriver vedkommende.

Hva skjuler seg bak hatet?

Rådgiveren bak spalten Your Mileage May Vary peker på at bak sterke følelser som avsky og sinne ofte ligger mykere, mer sårbare følelser: skuffelse, sorg og frykt for fremtiden. Det er vanskelig å stå i disse følelsene fordi de gjør oss sårbare. Derfor velger mange å hoppe over dem og gå rett til hat – en form for moralsk overlegenhet som kan gi en følelse av lettelse.

Historisk sett har mennesker ofte vendt seg mot seg selv i tider med stor krise. Allerede i 1700-tallet f.Kr. forestilte vi oss at gudene var så avskyelige over menneskeheten at de ønsket å utslette oss med en stor flom. Bare noen få ble spart – som Noahs familie i den bibelske fortellingen. Siden den gang har anti-humanismen dukket opp igjen og igjen, spesielt i perioder med stor samfunnsmessig uro:

• Pesten som herjet Europa på 1300-tallet
• Religionskrigene på 1600-tallet
• Atomalderen på 1900-tallet

Menneskehatets gjenkomst i klimakrisen

Nå, i en tid der menneskelig aktivitet driver klimakrisen, har anti-humanismen fått ny oppblomstring. En liten, men høylytt gruppe miljøaktivister ser til og med frem til menneskets undergang, fordi de mener det er den eneste måten å redde planeten på. Bevegelser som Voluntary Human Extinction Movement (VHEMT) argumenterer for at mennesker bør slutte å reprodusere seg for å la naturen ta over.

Men er hat mot menneskeheten egentlig løsningen? Rådgiveren minner om at slike følelser ofte skjuler en dypere sorg over det vi har mistet – og frykten for hva vi kan miste videre. I stedet for å la hatet styre, kan det være mer konstruktivt å kanalisere energien inn i handlinger som faktisk gjør en forskjell.

Hva kan du gjøre?

Hvis du kjenner deg igjen i leserens frustrasjon, er det viktig å anerkjenne følelsene uten å la dem overta. Prøv å stille deg selv disse spørsmålene:

• Hva er det egentlig jeg er redd for? Er det tapet av natur, fremtidens usikkerhet eller maktesløsheten overfor systemene som driver ødeleggelsen?
• Hva kan jeg gjøre for å bidra til endring? Selv små handlinger, som å redusere forbruket eller støtte miljøorganisasjoner, kan ha betydning.
• Hvordan kan jeg balansere håp og realisme? Det er lett å bli overveldet, men håp er avgjørende for å holde ut i kampen for en bedre fremtid.

Menneskeheten er ikke bare en destruktiv kraft. Vi har også skapt kunst, vitenskap og samfunn som har løftet millioner ut av fattigdom. Kanskje handler det ikke om å hate oss selv, men om å lære å leve i bedre harmoni med planeten og hverandre.

«Det er ikke menneskeheten i seg selv som er problemet, men hvordan vi har valgt å leve. Endring starter med oss – ikke med hat, men med handling.»

Send inn ditt dilemma

Har du et moralsk dilemma du trenger hjelp til å løse? Spalten Your Mileage May Vary tar imot spørsmål basert på verdimangfold – tanken om at vi alle har flere likeverdige verdier som ofte kommer i konflikt med hverandre. Du kan sende inn spørsmålet anonymt via dette skjemaet.

Nyhetsbrevabonnenter får tilgang til spalten først, og deres spørsmål prioriteres i fremtidige utgaver. Meld deg på her for å støtte arbeidet og få innholdet først.