Nagi Notes: En fragmentert, men fascinerende studie av kunst og tilhørighet

Kôji Fukadas nye film Nagi Notes kan minne om de sentrale skulpturene som dominerer de beste scenene: et verk som føles som om regissøren forsøker å forme noe, men ikke alltid er sikker på hva resultatet skal bli. Noen ganger skjærer han dypt, og blottlegger noe dyptgående om karakterene. Andre ganger holder han seg på overflaten, og lar mye av visjonen føles uferdig og usikker. Det er som om han undersøker konturene av hver karakter uten å vite helt hvilken form de til slutt vil ta.

Selv om Nagi Notes ikke når opp til Fukadas mer konsentrerte og slagkraftige film Love Life, er det likevel noe her som ikke lar seg avvise. Den lavmælte dramafilmen om å finne hjem kan føles lett og ubetydelig, men den kommer til liv i øyeblikkene der den konsentrerer seg om arbeidet med å skape kunst og forbindelsen det skaper.

Spesielt i de intime øyeblikkene der skulptøren arbeider – når all støy (ofte bokstavelig talt i form av eksplosjoner) forsvinner – høres det frem en mer resonant og sann historie. Filmen, som hadde premiere i konkurranseprogrammet under Cannes filmfestival onsdag, følger arkitekten Yuri (Shizuka Ishibashi) på besøk hos sin venninne og tidligere svigerinne Yoriko (Takako Matsu).

Yuri bor i det travelle Tokyo, mens Yoriko bor i det avsidesliggende Nagi, der hun arbeider som skulptør. Stedet er så lite at lokalradioen sørgmodig kringkaster dødsannonser for hver eneste avdød. Samtidig er den større verden alltid til stede i bakgrunnen: vi hører buldringen av gjentatte militærøvelser i området, og vi får glimt av hvordan krigen i Ukraina påvirker dette lille samfunnet. Likevel fortsetter livet. Det er mot denne bakgrunnen at de to kvinnene begynner å åpne seg, reflektere over tidligere smerter og samtidig fundere over hva som kommer til å skje med dem begge.

Etter hvert som Yuri blir muse for Yorikos nye skulptur, utvikler filmen seg til en serie langsomme og milde scener der de to snakker om hvordan de begge har endt opp der de er. De spøker og driver med hverandre, men i motsetning til den nylige filmen The Christophers av Steven Soderbergh, føles dette mer som en undersøkelse av skapelsesprosessen, på linje med Kelly Reichardts Showing Up. Det handler ikke om øyeblikk av kreativ inspirasjon, men om den autentisk fengslende opplevelsen av å forme noe ut av ingenting – og den emosjonelle kraften det skaper.

Skulpturene er nøye utformet, men det er kvinnene selv som er mest engasjerende å se på. Selv om filmen holder dem litt på avstand, klarer den likevel å fange deres indre liv og dynamikk på en måte som gjør at vi ønsker å vite mer.