Stranger Things: Tales From ’85 – Nostalgi og eventyr på nytt i animert serie

Da siste sesong av Stranger Things ble avsluttet, hadde karakterene våre for lengst lagt barndommen bak seg. Mike, Will, Lucas, Dustin, Eleven og Sam hadde vokst opp og beveget seg videre etter sine kamper mot ondskapen fra den motsatte verdenen. Men som Joyce minnet oss om i en dramatisk tilbakeblikksscene, hadde de mistet mer enn bare barndommen – de hadde mistet uskylden sin.

Derfor er det ekstra gledelig at den nye animerte serien Stranger Things: Tales From ’85 starter med en scene som umiddelbart vekker nostalgi: barna løper ut av husene sine, hopper på syklene og sykler gjennom snøen på vei til skolen. Med levende, celle-skravert animasjon er de tilbake i sin opprinnelige form – fulle av energi og den uskylden vi elsket dem for.

En reise tilbake til 1985

Serien, skapt av Eric Robles, fungerer som en tidsmaskin og tar oss tilbake til en periode mellom sesong to og tre av originalserien. På dette tidspunktet har Will allerede vært fanget i den motsatte verdenen, og Eleven har brukt kreftene sine for å stenge den. Likevel begynner barna denne historien med en følelse av at det verste er over. Men som vi snart får se, er eventyrene ikke over – de tar bare en ny form.

Animasjonen løser et av de største problemene med Stranger Things. Da den første sesongen ble produsert i 2016, var de unge skuespillerne i tenårene. Nå, ni år og 42 episoder senere, hadde de vokst til voksne. Selv om de spilte tenåringer i seriens inspirasjonskilder fra 80-tallet, var det vanskelig å overse at de ikke lenger var barn. Med animasjon får vi tilbake den autentiske følelsen av ungdommen – Dustin har fortsatt alle tennene sine, men han er ikke langt unna den søte unge gutten fra sesong én, og Eleven ser ikke ut som en gift mor.

Nye stemmer, kjent univers

En utfordring med Tales From ’85 er at ingen av de originale skuespillerne har returnert for å gi stemmer til karakterene sine. Dette krever en viss justering fra publikum, men overgangen fungerer stort sett bra. De nye stemmeskuespillerne kommer tett på originalene, selv om det er noen små forskjeller:

• Luca Diaz som Mike har en litt mindre skarp stemme enn Finn Wolfhard hadde i sesong to.
• Jolie Hoang-Rappaport som Max gir mer følelsesmessig dybde enn Sadie Sink gjorde.
• Braxton Quinney som Dustin har noen ganger en svak sydstatsaksent som ikke var til stede i Gaten Matarazzos versjon.
• Brett Gipson som Steve føles imidlertid mer som en generisk tegneseriefigur enn den elskverdige klumpen David Harbour spilte.

Disse justeringene bidrar til å understreke at Tales From ’85 er en animert spin-off, ikke en direkte fortsettelse. Serien minner om gamle tegnefilmversjoner av live-action-filmer, som The Real Ghostbusters eller Godzilla: The Series.

En lettere tone med nye eventyr

I tillegg til animasjonen toner Tales From ’85 ned språk og vold sammenlignet med originalserien. Fokuset ligger på barna og deres nye eventyr. Den første episoden åpner med en dyster scene, men snart blir vi ført inn i en historie som hyller barndommens eventyrlyst og vennskap. Serien introduserer også en ny trussel – kontaminerte sporer – som setter i gang en ny konflikt barna må løse sammen.

Med sin fargerike animasjon og tilbakevending til en yngre versjon av karakterene, klarer Stranger Things: Tales From ’85 å gjenopplive ånden fra de tidlige sesongene. Selv om det krever litt justering fra fansen, er resultatet en hyggelig og underholdende opplevelse som både nye og gamle seere kan glede seg over.