Britisk politivold og skjulte koloniale strukturer: Slik ble Birmingham-bombene en skandale

En bombeaksjon som rystet Storbritannia

Den 21. november 1974 utførte den provisoriske IRA to bombeangrep i puber i Birmingham. Angrepene var en del av organisasjonens kamp for å drive britiske styrker ut av Irland. Resultatet var katastrofalt: 21 mennesker mistet livet, og nesten 200 ble skadet. Det var den dødeligste terroraksjonen i England siden andre verdenskrigens V-2-angrep.

Falske anklager og en rettsskandale

Politiet grep umiddelbart inn og arresterte seks uskyldige irske menn. Gjennom tortur og trusler tvang de frem tilståelser. Da de seks mennene senere forsøkte å få dommene omgjort, avviste den fremtredende dommeren Lord Denning appellen – til tross for bevis for politivold og at de dømte var fullstendig uskyldige.

«Hvis de seks mennene får medhold, vil det bety at politiet har begått mened, brukt vold og trusler, og at tilståelsene ble fremtvunget og urettmessig brukt som bevis. Dette er en så skremmende utsikt at enhver fornuftig person ville si: Dette kan ikke være riktig at dette fortsetter.»

Appellen ble blokkert for å unngå å avsløre svakheter i det britiske rettssystemet. Først i 1991 ble de seks mennene endelig frifunnet.

Koloniale maktstrukturer i britisk politi

Måten politiet i Storbritannia fungerer på, er en arv fra kolonitiden. Frem til 1970-tallet var de fleste sjefene i Metropolitan Police tidligere militære med erfaring fra kolonitjeneste. På mange måter behandlet politiet London som en koloni – korrupt, med favør til mektige grupper, samtidig som de ignorerte overgrep fra makteliten og fokuserte på å opprettholde sosial orden.

Den amerikanske parallellen er LAPD, en korrupt politistyrke som bruker koloniale kontrollmetoder. Men tenk deg om FBI ikke fantes for å etterforske de groveste overgrepene, og om LAPD var både nasjonal antiterrorpolitiet og politistyrken for hele USA. Det ville vært en umulig situasjon – likevel var dette virkeligheten i Storbritannia på 1970-tallet.

Det glemte imperiet og dets arv

Det har vært en bevisst innsats for å glemme at Storbritannia var en imperialistisk stormakt, og hvordan koloniene formet landets institusjoner og samfunnsliv. Historikeren David Kynastons omfattende verk om Storbritannia fra 1945 til 1965 nevner knapt imperiets rolle, til tross for at koloniene var avgjørende for økonomi og kultur. I flere tiår lærte britiske skoleelever om tudortiden og det gamle Roma, men lite om det britiske Raj.

Kolonioverskuddet finansierte blant annet den britiske velferdsstaten, en kilde til nasjonal stolthet. Da overskuddet forsvant på 1970-tallet, førte det til Thatcherismen – en politikk som svekket velferdsstaten og industrien som hadde støttet arbeiderklassen. Som utenriksminister Dean Acheson sa i 1962: «Storbritannia har mistet et imperium, men ikke funnet noen rolle.» På 1990-tallet fant landet likevel en ny rolle: som et senter for hvitvasking og oppbevaring av formuer plyndret fra det tidligere Sovjetunionen, samtidig som det skapte arbeidsplasser for dyre advokater, bankfolk og private skoler.