Bør Høyesterett i USA vise mer respekt for Kongressen?

I 1893 publiserte James Bradley Thayer, professor i jus ved Harvard, en av de mest innflytelsesrike artiklene i amerikansk rettshistorie. I «The Origin and Scope of the American Doctrine of Constitutional Law» argumenterte han for at Høyesterett i USA burde vise betydelig tilbakeholdenhet når de vurderer om føderale lover strider mot grunnloven.

Thayer mente at domstolene kun burde oppheve en lov når bruddet på grunnloven er så åpenbart at det «ikke er rom for rimelig tvil». Med andre ord: Domstolene skulle bare gripe inn i ytterst sjeldne tilfeller, der lovgiveren har gjort en «svært klar feil».

Hans tilnærming ville i praksis begrense føderale domstolers mulighet til å underkjenne føderale lover. Thayer var overbevist om at dommere burde vise stor respekt for lovgiverens avgjørelser, og at retten til å oppheve lover derfor burde være ytterst begrenset.

Innflytelse på progressive jurister

Thayers teori fikk stor innflytelse på fremtredende jurister i den progressive og New Deal-æraen. Dommer Felix Frankfurter uttalte i 1963:

«Både [dommer Oliver Wendell] Holmes og [dommer Louis] Brandeis påvirket meg i min forfatningsforståelse. Men begge hentet sin inspirasjon fra den samme kilden som meg – James Bradley Thayer.»

Nå diskuteres supermajoritetsregel for Høyesterett

Nylig ble Thayers idéer aktualisert da Jesse Wegman fra Brennan Center for Justice foreslo en «konsensusregel» for Høyesterett. Forslaget innebærer at retten kun kan oppheve en lov vedtatt av Kongressen dersom minst sju av ni dommere er enige. Med andre ord: En lov kan ikke underkjennes med et knapt flertall på 5–4 eller 6–3.

Wegman begrunner forslaget med at det skal få dommerne til å «jobbe hardere» før de opphever lover vedtatt av folkevalgte representanter. Thayer selv skrev i 1893 at en lov kun burde underkjennes når bruddet på grunnloven er «så klart at det ikke er rom for rimelig tvil». En supermajoritetsregel ville i praksis bringe Thayers visjon om en ytterst tilbakeholden rett inn i vår tid.

Er dette hva dagens liberale ønsker?

Spørsmålet er imidlertid om dagens liberale og progressive egentlig ønsker en så begrenset rolle for Høyesterett. Med dagens sammensetning av retten – seks dommere utnevnt av republikanere og tre av demokrater – kan en supermajoritetsregel virke forlokkende for motstandere av konservativ rettspraksis.

Men det har ikke alltid vært slik. Da Høyesterett i 2013 opphevet en sentral del av «Defense of Marriage Act» i saken United States v. Windsor, ble avgjørelsen hyllet som et liberalt gjennombrudd – uten at det krevdes en supermajoritet. Dommerne avgjorde saken med 5–4 flertall.

Debatten om Høyesteretts rolle og tilbakeholdenhet fortsetter dermed å være høyaktuell, både historisk og politisk.