Under nylige budsjettforhandlinger i både Representantenes hus og Senatet ble forsvarsminister Pete Hegseth presset av både republikanere og demokrater om flere temaer, blant annet om utskiftninger av høytstående militære ledere. Blant de som har fått sparken er general Randy George, stabssjef i hæren og en høyt respektert offiser.

Hegseth har nektet å kommentere de konkrete avgjørelsene, men har gjentatte ganger hevdet at han ønsker å «endre kulturen i forsvarsdepartementet». Når han ble presset, antydet han at forsvaret hadde drevet med «sosial ingeniørkunst knyttet til rase og kjønn» på bekostning av «dugelighet». Hans løsning? En «kulturendring» som skal skape en «uhemmet» styrke som prioriterer «drepbarhet».

Denne forklaringen er ikke bare lite overbevisende, men også farlig vag. Gjennom fire tiår i forsvaret, både som soldat i strid og i fredstid – og senere som forsker og foreleser innen organisasjonskultur – har jeg lært én ting: Kultur er ikke et slagord.

Det amerikanske forsvaret har en av verdens sterkeste og mest effektive organisasjonskulturer. Den er ikke perfekt – ingen menneskelig institusjon er det – men den er forankret i tillit, standarder, disiplin og respekt for alle medlemmer av laget.

Det forsvarsministeren roser om styrken – evnen til å trene, deployere, koordinere stridskraft, operere som en samlet enhet, opprettholde logistikk og ta vare på folk og familier – oppsto ikke da han tiltrådte. Disse evnene er resultatet av tiår med hard erfaring, institusjonell læring og kontinuerlig trening og tilpasning.

Militære styrker må alltid transformeres. Krigens karakter endrer seg stadig – og i dag raskere enn noensinne i min karriere. Men transformasjon er ikke det samme som kulturell reinventering. Og det løses definitivt ikke ved å sparke ledere i jakten på «kulturendring».

Først etter at jeg gikk av med pensjon – da jeg begynte i privat sektor og senere underviste MBA-studenter og forsket på hvordan kultur bidrar til ulike organisasjoner – forstod jeg fullt ut hvor vanskelig og misforstått begrepet «kultur» kan være. Selv erfarne ledere sliter med å definere, måle og forme det. Studenter ved topphandelshøyskoler analyserer caser om hvilke selskaper som har god kultur og hvilke som mislykkes – og hvorfor.

Derfor bør vag omtale av «kulturendring» uten klar definisjon varsle. Både i næringslivet og forsvaret er uklare oppfordringer til kulturendring ofte et tegn på mangel på klarhet, ikke motsatt.

En av de mest siterte definisjonene av organisasjonskultur kommer fra en artikkel i Harvard Business Review fra 2013. Forfatteren, ledelseskonsulent Michael Mankins, beskriver hvordan ulike elementer samhandler for å skape en sterk kultur. Men nøkkelen er at kultur ikke kan endres med slagord eller utskiftninger – den formes gjennom handling, tillit og langsiktig innsats.

«Kultur er ikke noe du kan diktere ovenfra. Den vokser frem nedenfra, gjennom daglige handlinger og beslutninger.»

Hvis forsvarsministeren virkelig ønsker å styrke forsvaret, bør han fokusere på konkrete tiltak heller enn vag retorikk. Militære ledere som har tjent landet i tiår, fortjener respekt – ikke utskiftninger basert på uklare mål.