De amerikanske grunnleggerne og slaveriet: En skjult sannhet

Et paradoks i uavhengighetserklæringen

I USAs uavhengighetserklæring fra 1776 stod det at kongen og parlamentet i Storbritannia stod bak «opptrappingen av innenlandske opprør» blant de halvannen million slaver i de amerikanske koloniene. Dette var en direkte referanse til Lord Dunmores proklamasjon fra november 1775, der den britiske guvernøren i Virginia lovet frihet til alle «tjenere, negre eller andre» (tilhørende opprørere) som ville ta opp våpen mot de amerikanske revolusjonære.

For dagens lesere virker det som en dobbeltmoral at grunnleggerne fordømte Storbritannia for å tilby svarte amerikanere den samme friheten de selv kjempet for. Kritikken var ikke ny på den tiden heller. Allerede i 1776 publiserte den britiske forfatteren John Lind en pamflett der han gikk gjennom erklæringen punkt for punkt. Han latterliggjorde de amerikanske patriotene: «Skal de klage over at frihet blir tilbudt disse ulykkelige menneskene? At de skal gjeninnsettes i den likhet som, i dette dokumentet, erklæres å være Guds gave til alle?»

Grunnleggerne innrømmet dobbeltmoralen

Lind overså imidlertid at amerikanerne ikke benektet at det var selvmotsigende å holde slaver samtidig som de forkynte at frihet var alles fødselrett. Tvert imot var deres forlegenhet over denne inkonsistensen tydelig da Virginialoven om rettigheter ble utformet i juni 1776. Thomas Jefferson gikk enda lengre og innrømmet at slaver hadde rett til å gjøre opprør mot sine undertrykkere. Tankene om at «Guds rettferdighet ikke kan sove evig» fikk ham til å «skjelve», som han senere skrev.

Et personlig drama bak lovene

Historien bak passasjen om «innenlandske opprør» er imidlertid mer komplisert enn mange tror. For å forstå den fullt ut, må vi tilbake til oktober 1769. Da henvendte en fattig mann ved navn Samuel Howell seg til den 26 år gamle advokaten Thomas Jefferson i Williamsburg. Howell ba om hjelp til å forsvare sin frihet mot påstanden om at han var slave.

Howells oldemor var en svart mann som hadde fått en datter med en hvit kvinne. Ifølge Virginias lover på den tiden var datteren bundet til tjeneste til hun fylte 31 år. Under denne tiden fødte hun Howells mor, som også ble holdt som slave til hun fylte 31. Hun fikk senere Howell, som ble solgt av eieren av moren og bestemoren, som mente at også han var bundet til tjeneste til 31-årsalderen.

Lover som skapte urettferdighet

To lover i Virginia regulerte Howells situasjon. Den første fastslo at dersom en «kvinnelig tjener» eller «fri kristen hvit kvinne» fikk et «bastardbarn med en neger», skulle barnet «være tjener til det fyller 31 år». Den andre loven sa at dersom en «mulattkvinne…plikttjent til 30 eller 31 år» fikk barn under sin tjenestetid, skulle barnet «tjene herren…til det når den alder moren var pliktig til å tjene til».

Den første loven gjorde Howells oldemor til slave, og hans mor falt trolig inn under kategorien «mulattkvinne». Howell ble født under hennes tjenestetid, og dermed ble han automatisk slave til han fylte 31 år. Dette var et eksempel på hvordan lovene i Virginia systematisk undertrykte svarte mennesker, samtidig som grunnleggerne forkynte frihet og likhet.

En skjult sannhet om amerikansk historie

Saken mot Howell ble en personlig påminnelse for Jefferson om det moralske paradokset i slaveriet. Selv om han senere ble en av USAs mest kjente slaveeiere, var hans egne erfaringer med rettssystemet med på å forme hans syn på rettferdighet og frihet. Historien om Samuel Howell viser hvordan slaveriet ikke bare var en politisk eller økonomisk institusjon, men også et juridisk system som systematisk undertrykte svarte amerikanere.

Denne historien kaster nytt lys over de amerikanske grunnleggerne og deres forhold til slaveriet. Den avdekker en dobbeltmoral som har preget amerikansk historie siden uavhengighetserklæringen ble skrevet.