I forrige måned la republikanske kongressmedlemmer frem lovforslag for å beskytte oljeselskapene mot erstatningskrav knyttet til deres rolle i klimakrisen. Dette var bare det seneste forsøket fra fossilindustrien på å unngå ansvar for å ha forsinket overgangen til ren energi gjennom tiår med bevisst desinformasjon.

I mellomtiden opplever millioner av amerikanere allerede klimarelaterte katastrofer som hetebølger, skogbranner, flom og tørke – hendelser oljeselskapene varslet om for flere tiår siden. Interne dokumenter avslørte at de visste om «globalt katastrofale» skader som truet menneskers overlevelse, med forutsigelser om «flere stormer, flere tørkeperioder, flere oversvømmelser» og «død på grunn av ekstrem varme».

I sin nyeste roman, Vigil, tar forfatteren George Saunders fatt på disse temaene gjennom historien om K.J. Boone, en døende oljeeksekutiv som blir besøkt av Jill, et vesen med oppgaven å trøste mennesker på vei inn i døden. Historien er overnaturlig, men spørsmålet den stiller er høyst aktuelt: Hvordan skal vi balansere ansvar og medfølelse når store forbrytelser – som oljeindustriens klimamanipulasjon – har funnet sted?

Saunders har tidligere jobbet med å få fossilindustrien til å stå til ansvar for sine klimaskader. I et redigert intervju med Aaron Regunberg diskuterer han spenningen mellom straff og nåde, betydningen av empati i organisering, kunstens rolle i samfunnsendringer og hva slags trøst som er mulig på en planet som allerede er låst inn i alvorlig klimakatastrofe.

Intervju med George Saunders

Aaron Regunberg: Vigil gir oss innsikt i tankene til en klimabenektende oljeeksekutiv i livets sluttfase. Hadde du et håp om hvilken effekt boken kunne ha på leserne?

George Saunders: Da jeg begynte, var det klart at det mest presserende spørsmålet i universet var klimakrisen. Men jeg innså at selv om klimakrisen er til stede i boken, handler den ikke om klimaet. Målet var egentlig bare å vekke leseren litt – å gjøre folk mer bevisste på verden rundt seg og kanskje føle litt mer kjærlighet til den.

Nå som boken er ferdig, ser jeg at den er en provoserende bok for mange. Noen elsket den, andre hatet den. Det er en slags nyvinning for meg. Et fint resultat på dette stadiet – å skape noe nytt, selv om det irriterer noen.

«Nå som boken er ferdig, ser jeg at den er en provoserende bok for mange. Noen elsket den, andre hatet den.»

A.R.: Jeg elsket mye av boken, men slutten gjorde meg opprørt.

G.S.: Jeg tror mange enten syntes: «Det var den vakreste slutten» eller «Jeg hater den». Fortell meg hva som plaget deg.

A.R.: Vi lever i en verden der eliten har unngått straff i så stor grad. Å se K.J. Boone – som i sitt liv bidro til enorme skader – motta en form for trøst i døden, var vanskelig å akseptere.

G.S.: Jeg forstår det. Men kanskje handler boken om at vi alle, til slutt, trenger en form for tilgivelse. Selv de som har gjort store feil. Spørsmålet er hvordan vi balanserer det med behovet for rettferdighet.

Jeg ønsket ikke å skrive en bok som bare fordømmer. Jeg ville utforske hvordan vi kan leve med det vi har gjort – og hvordan vi kan gå videre.

For meg handler Vigil like mye om å forstå de menneskene som har vært med på å skape denne krisen, som å kreve ansvar. Kanskje er det nettopp det som gjør boken så utfordrende for noen.