Jessie Ware mister glans i ny disco-pop-utgivelse

Jessie Ware utga i juni 2020 albumet What’s Your Pleasure?, en sprudlende blanding av disco og funk som ble en trøst for mange under pandemiens isolasjon. Før dette hadde den britiske artisten hovedsakelig holdt seg til en mer soul-inspirert, avantgardistisk stil med innslag av 70-talls pop og behagelig R&B. Med dette albumet løftet hun imidlertid sin retro-inspirerte sensualitet til nye høyder, og gikk fra minimalistisk, kjølig stil til en mer hedonistisk, klubbvennlig lyd.

Oppfølgeren That! Feels! Good! fra 2023 tok det hele enda lengre, med en dose diva-kamp og glamour inspirert av Studio 54. Nå kommer Superbloom, det tredje albumet i rekken, og her blir det tydelig at formelen begynner å bli slitt. Selv om produksjonen fortsatt er glansfull med funky basslinjer, luftige harmonier og praktfulle strykere og synths, mangler det den friske inspirasjonen som preget tidligere verk.

En kjent oppskrift med færre overraskelser

Albumet bærer preg av en gjennomført, men noe forutsigbar estetikk. Ware utforsker fortsatt discoens lydunivers, men til tider virker det som om hun har utnyttet det retro-fetisjistiske uttrykket sitt til det ytterste. Det er ikke uvanlig blant artister som har gjort vellykkede sjangerbytter senere i karrieren, men for Ware begynner det nå å bli tydelig at den samme formelen ikke lenger gir like mange overraskelser.

Likevel finnes det glimt av det gamle magiske uttrykket hennes. På «Ride» blandes Ennio Morricones ikoniske tema fra Den gode, den onde og den grusomme med en luksuriøs, romslig hook. «Don’t You Know Who I Am» fremstår som en hyllest til disco-dronningene Donna Summer og Gloria Gaynor, med en lidenskapelig vokal og en romantisk, forførende instrumental.

Et av høydepunktene på albumet er «16 Summers», en vemodig ballade tilegnet hennes barn. Med en Broadway-preget oppbygning og en følelsesladet fremføring, blir sangen en sterk, personlig refleksjon over liv og død. Ware har nemlig skrevet albumet i en periode preget av sorg, etter at flere venner og samarbeidspartnere har gått bort.

En festlig lyd med begrenset nyvinning

Selv om Superbloom leverer festlige øyeblikk og vakker produksjon, blir inntrykket at Ware har gjentatt seg selv. Den tidligere friske inspirasjonen er erstattet av en mer polert, men mindre overraskende lyd. Likevel er det verdt å merke seg at hennes evne til å skape stemningsfulle øyeblikk fortsatt er til stede – om enn i mindre grad enn før.

For fans av Ware vil Superbloom sannsynligvis tilby nok en dose festlig disco-pop, men for de som håpet på en ny retning, blir skuffelsen stor. Albumet er vakkert produsert og underholdende, men mangler den avgjørende gnisten som gjorde hennes tidligere verk så minneverdige.