Krigshøkenes tro på «troverdighet» svekker USAs omdømme

I amerikansk utenrikspolitikk har «troverdighet» lenge vært et nøkkelbegrep. Under høringen for utnevnelsen som utenriksminister i fjor beskrev Marco Rubio sin tilnærming som «fred gjennom styrke ved å gjenopprette den amerikanske avskrekkingsmakten». Da tidligere president Donald Trump sendte spesialsoldater for å fange den venezuelanske lederen Nicolás Maduro, uttalte visepresident J.D. Vance at «Maduro er den nyeste som har fått erfare at president Trump mener det han sier».

Lignende uttalelser kom fra forsvarsminister Pete Hegseth tidligere i år, da han mente at «Iran lærer på den harde måten at president Trump mener det han sier». Ironien er at Trump selv ofte ikke holder det han lover. Mellom de militære aksjonene i Venezuela og Iran truet han Danmark med å overta Grønland «på den lette eller den harde måten». Allerede 20. januar i år trakk han imidlertid tilbake truslene og inngikk en avtale om utvidet amerikansk militær tilgang til øya. Episoden ble raskt glemt, akkurat som hans gjentatte trusler om toll på verdenshandelen.

I den pågående konflikten i Midtøsten har Trump flere ganger satt og forlenget frister for Iran om å åpne Hormuzstredet. Strategien bak dette er bevisst uforutsigbarhet. «Noen ganger lønner det seg å være litt vill», skrev Trump i sin forretningsbok fra 1987, The Art of the Deal. Han forklarte at frykt skaper rom for motparten til å komme med gunstige forslag. Men taktikken bygger ikke troverdighet – snarere motsatt, siden den bygger på avvik mellom ord og handling.

En vanlig unnskyldning for Trumps oppførsel er uttrykket «ta ham på alvor, men ikke bokstavelig». Hvis det er tilfellet, hvorfor snakke om «troverdighet» i det hele tatt?

Historisk sett har troverdighetsbegrepet vært problematisk. Allerede på 1970-tallet snakket president Richard Nixon og hans utenrikspolitiske rådgiver Henry Kissinger mye om å bevare amerikansk «troverdighet». Samtidig trodde de på «galningsteorien» – ideen om at ved å opptre irrasjonelt og uforutsigbart, kunne USA skremme motstandere til å gi etter. Denne motsetningen ligger til grunn for mye av den krigerske retorikken.

For mange krigshøker betyr «troverdighet» ikke det folk flest tror – nemlig et rykte for ærlighet og pålitelighet. I stedet er det en kode for stolthet og å fremstå hard, selv om det går på bekostning av tillit. Nixon-epoken viser hva som skjer når «galningstaktikken» mislykkes. Selv om de visste at Vietnamkrigen var tapt, fryktet Kissinger at en plutselig tilbaketrekning ville svekke USAs «troverdighet». I stedet valgte de å «forlenge prosessen» med å tape. Nixon opptrådte som en galning, med vekslende diplomatiske fremstøt og trusler om atomkrig, samtidig som han trappet opp bombing av Nord-Vietnam og hemmelig invaderte Kambodsja. Disse eskaleringene kostet titusenvis av liv.

Dagens amerikanske ledere fortsetter å snakke om troverdighet, men handlingene deres forteller en annen historie. Tomme trusler, uforutsigbare utspill og manglende oppfølging svekker USAs posisjon internasjonalt. I stedet for å bygge tillit, skaper de usikkerhet – og det er ingen vei tilbake fra det.