Falsk rettskilde har ført domstoler på villspor i våpenforbudssaker

En ny juridisk studie fra Journal of Law & Civil Governance ved Texas A&M University avdekker hvordan en falsk rettskilde har fått amerikanske domstoler til å opprettholde våpenforbud i «sensitive områder». Studien, publisert i forbindelse med *New York State Rifle & Pistol Association v. Bruen*-dommen, viser hvordan misforstått historisk lovgivning har påvirket rettsavgjørelser.

I *Bruen*-dommen fastslo Høyesterett at den amerikanske grunnlovens andre tilføyelse gir en presumptiv beskyttelse for bæring av våpen i samsvar med dens klare tekst. Enhver stat som ønsker å innføre restriksjoner, må derfor dokumentere at disse er i tråd med USAs historiske tradisjon for våpenregulering. Avgjørelsen legger stor vekt på forståelsen av våpenlovgivning ved landets grunnleggelse.

Etter *Bruen* har domstoler forsøkt å opprettholde forbud mot våpen i ulike «sensitive områder», basert på en misforståelse av den historiske forbrytelsen «going armed» – det å bære våpen på en måte som skaper frykt i befolkningen. Saken Antonyuk v. James er et eksempel på dette. Domstolen opprettholdt New Yorks forbud mot våpen i bestemte områder, og begrunnet det med at delstaten Virginia og Nord-Carolina på 1700-tallet hadde forbud mot «going armed» på markeder og messer.

Problemet? Domstolen overså at Virginia kun forbød «going armed» når det ble gjort «i terror for landet», mens Nord-Carolina ifølge domstolen hadde en annen lovgivning. Den antok videre at lovgivning fra slutten av 1800-tallet fulgte Nord-Carolinas modell, og at denne historiske tradisjonen dermed rettferdiggjorde New Yorks nåværende lov. Men ifølge studien er dette en feilaktig konstruksjon.

En falsk rettskilde og en misforstått lov

Antonyuk-saken bygget på en feilaktig tolkning av Nord-Carolinas lovgivning. Studien viser at domstolen ignorerte den faktiske loven og i stedet brukte en privat utgitt bok som kilde. I 1792 publiserte François-Xavier Martin verket A Collection of the Statutes of the Parliament of England in Force in the State of North-Carolina, som inkluderte Statute of Northampton fra 1328.

Selv om *Bruen*-dommen fastslo at Statute of Northampton har liten relevans for den amerikanske grunnlovens andre tilføyelse (vedtatt i 1791), og at loven kun gjaldt for bæring av våpen med hensikt å skremme andre, ble den likevel brukt som juridisk grunnlag. Studien avdekker imidlertid at Nord-Carolina allerede i 1741 hadde en annen lovgivning: Kolonien forbød kun «going armed offensively», altså bæring av våpen på en truende måte. Videre ble det slått fast at slaver ikke hadde lov til å bære våpen i det hele tatt.

Denne lovgivningen ble videreført i lover vedtatt i 1791 og gjentatt minst frem til 1855. Bæring av våpen var ikke forbudt med mindre det ble gjort på en truende måte. Likevel ble domstolene villedet av at Martin-boken ble sitert som en «lov» på høyeste nivå.

Høyesterettsdommer og historiske misforståelser

Studien peker også på hvordan høyesterettsdommer har blitt påvirket av denne feilen. I dissent i *Bruen*-dommen siterte dommer Breyer Martin-boken som bevis for at Nord-Carolina hadde en lov som var «nesten ordrett hentet fra Statute of Northampton». Studien konkluderer med at dette er en umulig påstand, gitt at Nord-Carolinas faktiske lovgivning var helt annerledes.

«Domstolene har blitt villedet av en konstruert historisk forståelse. Den virkelige Nord-Carolina-loven tillot bæring av våpen så lenge det ikke ble gjort på en truende måte – noe som står i sterk kontrast til hvordan domstolene har tolket loven.»

Forskeren bak studien understreker at feilen ikke bare er akademisk, men har konkrete juridiske konsekvenser. Feilaktige rettskilder har ført til at domstoler har opprettholdt våpenforbud som strider mot den amerikanske grunnlovens andre tilføyelse. Studien oppfordrer til en gjennomgang av tidligere avgjørelser for å korrigere disse feilene.