Spirit Airlines’ siste flyvning: En etiker sier farvel til lavpriskongen

Et avskjedsbrev til lavpriskongen

Da Spirit Airlines nylig annonserte at de legger ned driften, var det mange som følte seg som passasjerer på det aller siste flyet ut av Saigon. For en bedriftsetiker som har fulgt selskapet tett, var det imidlertid en passende avslutning på en epoke preget av ekstrem lavprispolitikk og hardhendt forretningsdrift.

Jeg fløy med Spirit Airlines fra LaGuardia 28. april. Bare dager senere kom nyheten om at selskapet skulle legges ned. Hver gang man fløy med Spirit, hadde man imidlertid følelsen av at man akkurat rakk det siste flyet ut av en kaotisk situasjon. Små seter, trangt i kabinen og en konstant følelse av at kaoset kunne bryte ut når som helst. De fleste har et blandet forhold til Spirit Airlines – og det gjelder også meg.

Møtet med Spirit-sjefen

I motsetning til de fleste har jeg imidlertid uttrykt min kritikk direkte til selskapets tidligere CEO, Ben Baldanza. I 2015 skrev jeg en kronikk for The New Republic med undertittelen «En bedriftsøkonomiprofessor studerer verdens dårligste flyselskap». Innen én time etter publisering hadde Spirit-sjefen sendt meg en e-post der han foreslo en debatt.

Vi møttes noen uker senere på University of Chicago Booth School of Business, der jeg den gang underviste i forretningsetikk. Foran en stor forsamling som inkluderte hans ledende medarbeidere, debatterte vi den moralske forsvarligheten av Spirits forretningsmodell. På det tidspunktet hadde Baldanza vært sjef i Spirit i nesten ti år og stod bak selskapets omstilling fra et vanlig lavprisselskap til et ultra-lavprisselskap.

Forskjellen på lavpris og ultra-lavpris

Forskjellen mellom et vanlig lavprisselskap som JetBlue og Spirit var at sistnevnte tok kostnadsbesparende tiltak til det ytterste. Mens passasjerer på JetBlue i 2015 kunne velge sete og ta med seg snacks, måtte man på Spirit betale ekstra for det meste. Selskapet innførte det de kalte «bare billett»-prinsippet, der basisbilletten kun inkluderte selve flyreisen. Alt annet – seteplassering, håndbagasje og til og med snacks – var tilleggstjenester man måtte betale for.

Baldanza hevdet at dette var til fordel for kundene, fordi de kunne spare penger. «Alle våre forskjeller handler om å spare kundene penger,» sa han under debatten. Men dette var mer en retorisk manøver enn en nøyaktig beskrivelse av hvordan selskapet opererte. Selv om Spirit ofte kunne tilby billigere flyreiser, måtte man akseptere en helt annen forståelse av hva det innebar å fly.

Å sitte med barna, ha med mer enn en koffert og få peanutter var en del av det å fly – på samme måte som å spise er en del av det å spise. Hvis en kelner på en restaurant forsøkte å selge deg kniv og gaffel, ville du fortsatt føle trang til å si at du klarte deg fint med hendene. På samme måte følte mange passasjerer at Spirit solgte en flyopplevelse som var så minimalistisk at den nesten ble latterlig.

Et etisk dilemma i lufta

Spirits forretningsmodell var basert på å ta betalt for det meste, og det skapte en kultur der passasjerene følte seg utnyttet. Mange opplevde at de måtte betale for det som tidligere ble ansett som standard tjenester. Dette var ikke bare et spørsmål om pris, men også om etikk. Hvor mye av flyopplevelsen skulle egentlig være en tilleggstjeneste?

For en bedriftsetiker var det interessant å se hvordan Spirit klarte å kombinere lavprispolitikk med en forretningsmodell som mange oppfattet som grenseoverskridende. Baldanzas forsvar for modellen var at det handlet om valgfrihet – at kundene kunne velge hva de ville betale for. Men i praksis betydde det at mange måtte betale mer enn de hadde forventet, fordi de ikke hadde regnet med alle tilleggene.

Spirits arv i luftfarten

Selv om Spirit Airlines nå legges ned, vil selskapets innflytelse på luftfarten fortsette. Ultra-lavprisselskaper har forandret hvordan vi tenker på flyreiser, og mange av Spirits idéer har blitt adoptert av andre aktører i bransjen. Men for de som opplevde Spirits tjenester på nært hold, vil minnene om tranghet, ekstraavgifter og en konstant følelse av å bli utnyttet leve videre.

For meg personlig var det en lettelse å se selskapet legge ned driften. Det var som om en lang, turbulent flytur endelig var over. Men samtidig var det en påminnelse om hvordan forretningsetikk og kundetilfredshet noen ganger kan komme i konflikt – og hvordan grensen mellom innovasjon og utnyttelse kan bli utydelig.